Så kommer det stille og nokså alvorspreget fra Simen på 2 år; " Elgen er farlig den."Emil,også 2 år, som sitter ved siden av, legger hånden på skulderen til denne bekymrede gutten, og sier; " Neiiiida, jeg skal skyte den jeg", mens han nikker bekreftende. Simen ser alvorlig på en smilende Emil et kort øyeblikk. Så lyser ansiktet hans også opp i et stort smil. Det fnises lett i de voksnes rekker av denne kjappe, beroligende og omtenksomme kommentaren fra Emil. Elg-snakket forsetter lunsjen ut, og når vi har en dreven jeger på 2, trenger jo ingen å være redd for elgen her i barnehagen vår !
Som observatør til dialogen mellom disse guttene, opplever jeg at Emil trøster Simen når han er redd. Han legger hånden på skulderen til Simen, og ser han smilende inn i øynene, akkurat slik jeg selv ville gjort det. Jeg tenker at Emil har hørt fra andre voksne at man kan skyte elg, og at dette nå kommer ganske spontant tilbake, som en løsning på "problemet".
Det aner meg at Emil ikke vet hvor beskyttende, beroligende, trygg, trøstende og løsnings orientert jeg som voksen synes han er, men empatien i handlingen hans er dog veldig tilstede. Simen responderer så fint på trøsten han blir gitt, og det virker som han slipper bekymringene sine for det store, farlige dyret.
Jeg reflektere over måten vi snakket om elgen på, fikk vi den til å høres veldig skremmende ut? Hvordan la vi frem informasjonen om elgen? Og hvordan underbygget vi den med kroppsspråket våres?
Ser at vi bygget opp noen forventninger innen vi gikk ut på tur, og at vi ga uttrykk for at vi syntes det var veldig spennende å finne sporene etter elgen da vi var i skogen. Kan derimot ikke se at vi fikk elgen til å virke hverken skummel eller farlig, da informasjonen vi ga videre til barna stort sett var enkle fakta, som farge, høyde, hva den spiser, hvor den sover o.l. Det virket som resten av barnegruppa opplevde både elgsporene og samtalen om det i etterkant som morsomt og spennende.
Hvorfor tenker Simen at elgen er farlig? På hvilken måte forbinder han den med fare?
Det er fullt mulig at han har hørt beretninger om elgen, som innebærer at dyret har opptrådt truende eller gått til angrep. Kanskje er det kun Simens livlige fantasi som gir ham denne forestillingen av elgen. Det kan også være en blanding av begge faktorene.
Merker Emil at Simen er engstelig? Handler han ut i fra ønsket om å trøste? Hva mener Emil med det han gjør og sier?
Emil reagerer veldig fort når Simen uttrykker at elgen er en fare, nesten spontant. Det ser ut som at han prøver å trøste. Han virker beskyttende. Måten han handler på, ligner måten vi voksne håndterer lignende situasjoner. Kanskje kopierer han? Ved "å skyte elgen" fjerner han det farlige, slik at Simen ikke trenger å være redd. Måten han er på mot Simen, smilet, hånden på skulderen, det helhetlige bildet viser en omsorgsfull og trøstende Emil.
Hvorfor beroliges Simen av Emils trøst?
Kanskje er det omsorgen i det Emil gjør, kanskje er det tryggheten han viser. Kanskje glemmer han bort at elgen er farlig, fordi Emil ser litt morsom ut når han ser ham inn i øynene og smiler fra øre til øre på den måten?
Burde jeg som voksen sagt noe? Beroliget Simen eller roset Emil?
Siden Emil var så raskt ute med å gripe ordet, rakk jeg ikke å gi noen tilbakemelding på Simens utsagn. Ettersom situasjonen utspant seg, følte jeg at de to hadde en flott kontakt og dialog, og jeg så ingen grunn til å si noe. Siden Simen hadde glemt at elgen var farlig var det ingen grunn til å forklare ham noe mere. Jeg er fortsatt usikker på om jeg burde roset Emil for hans omsorg, men følte der og da at jeg kunne komme til å ødelegge det jeg opplevde som så fint ved å si noe.
I Rammeplanen for barnehagen står det; " Å gi barn mulighet til å gi hverandre og ta i mot omsorg er grunnlaget for utvikling av sosial kompetanse, og er et viktig bidrag i et livslangt læringsperspektiv."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar